Din Hobby

Såpe er en substans som brukt sammen med vann reduserer overflatens evne til å tiltrekke seg smuss og olje. Dette gjør den ved å hjelpe vannet å trenge inn isteden for å bli på huden som vanndråper. Såpemolekyler har et "hode" som tiltrekker seg vann, og en "hale" som frastøter vann. Når såpe blandes med vann presser såpemolekylene sin "hale" opp gjennom vannet for å "unnslippe". Disse "halene" som presser oppover får vannet til å spre seg og fukte hele overflaten. Såpen virker ved at den fester seg til smuss med "halen", "hodet" tiltrekkes vann og dermed henger det hele sammen til vannet skyller alt vekk og tar med seg smuss, olje og såpen. Så nå vet vi hvorfor det er så viktig å skylle godt!

Det finnes mange historier om hvordan såpe ble "oppfunnet", men såpe har nok blitt brukt i en eller annen form siden "tidenes morgen", om enn ikke på samme måte som i dag. Langt tilbake, så vel som i dag vet vi at en såpelignenede substans ble hentet ut fra planter som såperot, såpebark, yucca, fuksia blader og mange andre. Slike planter blomstret ofte langs elvebredder eller i nærheten av innsjøer.

Ved elvene Tigris og Eufrat, i dag kjent som det sørlige Irak, er det funnet leirplater fra så langt tilbake som 2500 f.Kr. som viser bruken av såpe. Såpen ble brukt til bl.a. hårpynt og sårsalve. Såpe til vasking kom senere.

I Antikkens Romerrike ble oljer, planteekstrakter og kosmetikk brukt flittig, men det sies ingen ting om at såpe ble brukt til rengjøring. Det vi vet er at det ble brukt en slags skrape til å skrape vekk olje som ble smurt på kroppen. Når man gjorde dette fulgte det jo med litt "smuss".

Cleopatra brukte melk, honning og oljeessenser i badevannet sitt, men ikke såpe. Hun "vasket" seg med finkornet hvit sand som hun skrubbet seg ren med.

Leirplater fra 2200 f.Kr. referer til en såpeblanding bestående av vann, alkali og duftoljer.

Vulkanen Vesuvs hadde et utbrudd over byen Pompeii i Italia i 79 e.Kr. og hele byen ble begravd. Når byen i senere tid ble gravd ut ble det funnet en hel såpefabrikk hvor man også fant såpestykker godt bevart i den stivnede lavaen.

Det sies at såpe har fått navnet sitt fra en legende fra Antikkes Romerrike. Legenden sier at på fjellet Sapo ble det foretatt dyreofringer. Regnvannet rant nedover fjellsiden og blandet seg med smeltet dyrefett og brent aske og ned i Tiber ved bunnen av fjellet. Kvinnene som vasket klær i elven merket at klærne ble mye renere når de ble utsatt for denne blandingen av vann, fett og aske. Selv om dette er en legende er det ingen tvil om at den samme blandingen kunne oppstå når man kokte mat over åpen flamme og fettet rant ned i asken. En såpelignende blanding ville da boble opp når fett og aske ble truffet av regn eller vannsøl.

Romerske bad ble bygget rundt 312 f.Kr. og var veldig populære i enkelte områder. Etter romerrikets fall forsvant disse badene.

Arabere, tyrkere, keltere og til og med vikinger lærte alle kunsten å lage såpe og introduserte det i de land de erobret. Så slik spredde kunnskapen om såpelaging seg, men bading ble mer brukt som avslapping og en sosial plikt enn for selve vaskingen sin del.

Marseilles utviklet seg etter hvert til å bli et senter for såpeproduksjon, nært etterfulgt av Genova, Venezia, Bari og Castilla. Alle disse byene hadde rik tilgang på olivenolje og barilla, en saftig plante hvor av asken ble brukt til å lage ingredienser til såpe. Handelsorganisasjoner for såpe så dagens lys og opplæring i såpelaging var strengt regulert. Produksjonshemmelighetene ble strengt voktet, da som i dag.

I 1399 innførte Englands Henry IV Bathordenen hvor han befalte sine menn å senke seg i kar fylt med vann minst en gang i løpet av livet.

Dronning Elizabeth badet hver tredje måned "enten hun trengte det eller ikke," og var kjent som en sofistikert dame. Parfyme ble som regel brukt for å skjule dårlige kroppslukter.

Vann ble ansett som en rar, magisk væske, som kun var til å tåle om den ble påført av en lege og at vann, om det ble brukt feil, kunne medføre sykdom og det som verre var. Etter hvert ga flere og flere leger "resept" på vann og folk fant ut de faktisk likte det!

England og Frankrike så en mulighet for å tjene penger på såpe etter hvert som det ble mer og mer populært. De innførte en høy såpeskatt og gjorde det vanskelig, for andre enn de velstående, å skaffe seg såpe.

En fransk kjemiker, Nicolas LeBlanc, fant en måte å lage lut av salt, en mye enklere og billigere måte å lage såpe på. I 1852 ble såpeskatten fjernet i England og Frankrike. Det ble nå straks enklere å lage såpe til husholdningsbruk så vel som til klesvask.

Etter hvert som tidens fremskritt gav flere og flere innendørs avløp, varmt og kaldt rennende vann fant snart såpen veien inn i alle hjem.

Noen av de første kjente såpefirmaer var Englands Pears, Yardley, and Lever Brothers Companies. 

Tidlig amerikanske nybyggere laget såpe selv. De samlet opp matfett og dyrefett hele året til en såpelagedag hvert år. Denne såpelagingen var så primitiv og upresis og gav så ymse resultater at denne typen såpe var vel med på å assosiere såpe med "lutsåpe".

I 1806 åpnet William, Colgate & Company i New York, og han kjøpte en gigantisk kjele som kunne romme 45.000 lb såpemasse og ble det første store såpefirmaet i USA. Han ble etterfulgt av William Proctor og James Gamble. De hadde en ansatt som en dag gikk til lunsj og forlot såpeblanderen slik at den ble stående å elte luft inn i såpemassen, og dermed var verdens første flytende såpe "Ivory" skapt.

I vestlige USA laget B.J. Johnson Company såpe kun av vegetabilsk olje, palm og oliven. Såpen de produserte ble så populær at de omdøpte firmaet til såpens navn Palmolive. Dagens oppskrift på Palmolive er ikke den samme som originalen. Den inneholder i dag, som de fleste andre kommersielle såper, for det meste dyrefett.

Englands Lever Brothers sendte over noen av sine ansatte til USA der de utviklet Lifebuoy, som opprinnelig ble solgt som en antiseptisk såpe. Dessverre solgte ikke denne såpen noe særlig. De fikk da den smarte ide å knytte såpe til kroppslukter! De reklamerte i Vogue. Lovnaden om at såpen skulle fjerne de "fryktede" dårlige kroppsluktene slo an, salget føk i været og dermed eksploderte antall såpefirmaer i USA!

Under annen verdenskrig var det vanskelig å få tak i vegetabilsk olje og de måtte finne en annen måte å lage såpe på. Syntetiske vaskemidler så dagens lys og revolusjonerte såpeindustrien. Ikke nødvendigvis til det bedre, men det var en billigere måte å produsere såpe på.

I dag er det kun en brøkdel av såpeindustrien som bruker gamle fremstillingsmetoder. Standard butikksåper er sammensatt av ca. 80 % dyrefett, 20 % kokosnøttolje og enkelte kjemikalier. Såpelaging har sine røtter i dyrefett, men som dagens "såpehåndtverkere" har lært gir rene vegetabilske oljer et utmerket stykke såpe som gir fuktighet, er hudvennlig og luksuriøst! Borte er de dårlig lutsåpene som var harske, harde og stikkete såper.

Mange av dagens håndlagede såper bunner i gamle såpetradisjoner kombinert med dagens moderne kjemi, nøyaktighet og kunnskap om de beste ingredienser. Vi kan lage de fineste såper, som vi kan og bør unne oss. En gang i tiden var et såpestykke regnet som luksus og ble til og med utvekslet mellom statsledere som et tegn på storhet og respekt. Prøv å lage dine egne såper og kjenn forskjellen.

Fritt oversatt av Tina, Hobbykroken fra simplysoap.com